Me and My Social Tech Stuff

Lene Pettersen's virtual playground and blog about social tech stuff

Facebook and I

image

Våren 2007 ble jeg medlem av Facebook. Engelsk var default og man oppdaterte statusen med å fortelle hva man holdt på med. Jeg kan huske at jeg fikk mange likes på ‘Lene is serving her kids hot dogs for dinner’. På denne tiden jobbet jeg som konsulent og ettehvert rant det inn en drøss med folk inn i min vennekrets på Facebook. Det var gode venner, fjerne venner, folk jeg ikke hadde sett siden ungdomsskolen, eks-kjærester og daværende kjæreste, folk jeg hadde møtt på min utdanningsferd og på alskens kurs, seminarer og jobb-eventer. Tidligere kollegaer og nye kollegaer, sjefen og naboen. Det var nære og fjerne slektninger, og etterhvert kom også den ene kunden jeg jobbet for etter den andre spaserende inn i min Facebookverden. Jeg kjente at det etterhvert ble veldig mange forskjellige “kontakt-kretser”, men de ble i Facebook verden presentert som en og samme flate, og jeg syntes det var kleint å forholde meg og dele de samme sidene av meg med alle disse menneskene. Jeg hadde tross alt veldige forskjellige relasjoner til de alle. Til slutt skrev jeg en statusoppdatering på Facebook hvor jeg informerte mine venner om at jeg takket for meg og at jeg var å treffe på meg@epost.no eller på telefon det og det. Et ras av kommentarer fulgte, hvorpå de fleste lurte på om jeg hadde hatt en ubehagelig personlig opplevelse som gjorde at jeg kastet inn håndklæet, men det hadde ikke vært noen kjipe stalkere eller lignende som gjorde at jeg lukket døra første gang. Mer at det ble en slags rollekonflikt som gjorde at jeg følte at jeg holdt igjen fra å være all-in på det personlige planet. Det føltes feil å dele med andre enn mine nærmeste at jeg ikke gadd å gjøre annet enn å ligge på sofaen en hel dag eller foto av juleduken i skittentøysdunken som hadde ligget der siden sist jul (den ligger der forøvrig ennå, jeg syntes det er for ille å kjøre én maskin for den hersens duken alene).

Da jeg gjorde det slutt med Facebook forsøkte han selvsagt å ikke gi slipp på meg. Han tryglet og ba om jeg ikke kunne komme tilbake, prøve på ny. Han sendte stadig mail til meg med bilder av det som bandt oss sammen: Facebook vennene mine. Han påpekte hvordan de savnet vår relasjon. Da jeg hadde fødselsdag en god stund senere forklarte Facebook meg at jeg hadde fått en masse gratulasjoner på veggen min. Det var jo rart siden jeg jo ikke lenger var på Facebook, men det viste seg at han hadde åpnet profilen min, uten min godkjenning, men for å lese hilsnene måtte jeg klikke på en lenke som gjorde at vi skulle bli sammen igjen. Vi ble sammen igjen bare for å slette profilen min på ny.

Ta egen medisin
Våren 2010 fikk jeg en stipendiatstilling i et større forskningsprosjekt som studerer innovasjonspotensialet til sosiale medier. Det ble selvsagt viktig å bli sammen igjen. Jeg kunne ikke forske på sosiale medier uten å være på Facebook hevdet jeg, men ikke alle var enige i dette. Jeg ble møtt av et hav med velkomsthilsner fra vennene mine og det føltes godt å være tilbake. Siden sist vi var sammen var det nå mulig å rangere folk utfra hvor gode eller nære relasjonen vår var. Hvilket var en god ide syntes jeg. Hadde det bare vært en smal sak å systematisere relasjonene, det var det nemlig ikke. Dessuten ble det litt underlig å kategorisere det som der inne var venner, i grader av hvor gode, nære, eller typen relasjon jeg hadde med folk. Noen ganger var venner også kollegaer, andre ganger var slektninger ikke engang nære relasjoner. Det ble et underlig system og til slutt gav jeg opp. Jeg digget deler med Facebook - og mislikte andre. Jeg elsket å få uformelle drypp av hva folk drev på med i sine liv. Og det var en god følelse å få tilbakemeldinger eller bekreftelser på ting jeg delte. Ikke at jeg var noen Facebook-maniac (og bare så det er sagt, jeg hadde hele tiden vært tilstede i det meste annet i det sosiale medie landskapet, men det var enten jobbrelatert eller med min kunsterhatt), men jeg var jevnlig innom og delte små og store hverdagsbegivenheter med mitt nettverk.

En stor egotripp eller vil noen savne meg?
Omtrent to år senere var jeg på MIT i Boston for å presentere min forskning. Det hadde slått meg at jeg brukte kanskje Facebook aller mest når jeg var langt hjemmefra. Og de siste to årene hadde jeg vært mye rundt og reist. Jeg hadde gjort feltarbeid i Marokko, og det var en fin avkobling fra feltfrustrasjoner og ensomme kvelder under andre himmelstrøk å koble seg på - og komme hjem på et vis. Jeg merket at jeg brukte Facebook annerledes borte enn hjemme. Når jeg var langt vekk fra mine sosiale relasjoner, helt alene som regel, var det fint å ta del i det som skjedde hjemme. Jeg kunne lese at en hadde fått motorstopp på vei til jobb og at det var fest på fredag hos en annen. Fra senga i Boston fortalte jeg om dagen på MIT og noen minutter senere fikk jeg kommentarer og andre tilbakemeldinger. Det føltes godt. Da slo en tanke ned i hodet mitt. Hvorfor er jeg på Facebook egentlig? Er det fordi jeg ønsker å følge med på mine fjerne og nære relasjoner, være en del av dette fellesskapet - eller er jeg der for å få bekreftelser på meg selv? Hvordan vil det være å stå utenfor? Og vil noen savne meg overhode? Jeg avsluttet min relasjon til Facebook for andre gang for å kjøre et eksperiment om hvordan det var å være utenfor.

Eksperimentet avsluttet
Dette er nå 10 måneder siden. På disse 10 månedene er det et fåtall som har merket at jeg overhode ikke har vært på Facebook. Det er gjerne de gangene folk har forsøkt å sende meg en melding på Facebook at de har oppdaget at jeg ikke lenger er der, og jeg har fått sms’er med spørsmål om hvorfor jeg ikke er på Facebook lenger. Selvsagt har mine nærmeste venner som jeg har jevnlig kontakt med oppdaget at jeg ikke er der, men faktum er at de færreste har notert seg mitt fravær. Jeg har ganske sikkert gått glipp av en og annen sosial sammenkomst og at noen har fått flere barn. Om jeg har savnet strømmene av små og store hverdagslige begivenheter? Til tider kanskje, som da jeg var på nye feltstudier i sommer eller da nære venner flyttet utenlands, men ellers fint lite. Og da jeg i dag ble sammen med Facebook for tredje gang, trodde morsomt nok flere at vi allerede var venner da jeg addet dem. Når det er sagt ble jeg møtt av et hav av velkomsthilsner og det føltes godt å treffe folk der inne igjen. Å komme tilbake føltes oppriktig som at jeg har reist jorda rundt ett år og kommet hjem. Det har ikke skjedd så mye i byen siden sist.